Åh, Rust. Jeg har SÅ lyst til å gi deg full pott, men jeg kan bare ikke. Jeg har vært her tre ganger nå, og spist tapasplanken hver gang. Den er kjempegod, perfekt å dele med én til. Maten kjennes hjemmelaget ut, og smakene smelter i munnen. Jeg forstår egentlig ikke at de har så mye annet på menyen i tillegg til tapas, når de egentlig kunne kjørt rett på og vært en enda bedre tapasrestaurant. Men nok om det. Grunnen til at jeg ikke kan gi full pott er ganske enkel, og relativt trist. Jeg har cøliaki og må derfor unngå alt som har med brød og mel å gjøre. I menyen står det klart og tydelig merket for alle allergener (veldig bra, tommel opp og stort plusstegn i boka), så man slipper å spørre servitørene i hytt og pine om hva som er spiselig og ikke. De tilbyr også glutenfritt brød til tapasen, som absolutt er en innertier for min del. Tapasplanken inneholder brød og aioli. Jeg pleier derfor å be om å få glutenfritt brød. Alle de tre gangene jeg har gjort dette har servitøren nikket og smilt pent og bekreftet valget mitt med en selvfølge. Men ikke én eneste gang har de klart å få det riktig. Hver bidige gang kommer de med vanlig brød og aioli, og jeg må pent spørre om brødet de kommer med er glutenfritt eller ikke (som jeg selvfølgelig ser at det ikke er). For min del er ikke dette egentlig noe problem, fordi jeg nå antar at jeg må si ifra hver gang. Dessuten pleier jeg å være påpasselig uansett når jeg spiser ute. Problemet er bare det at når man sliter med en sykdom som cøliaki så må man kunne forvente at de tar det seriøst og serverer det de skal for de som glemmer å spørre to ganger. Første gangen dette skjedde synes jeg rett og slett det var skikkelig ekkelt og trist, fordi jeg kunne ha blitt ordentlig syk. Når det er sagt så er dette egentlig det eneste som drar det ned for meg. Lokalet er koselig, atmosfæren relativt behagelig (med untak av musikken - for høyt og veldig lite autentisk ifht spansk tapas?) og servitørene er hyggelige og raske. Bør prøves! read more