Graven til Ibsen traff meg som en hammer fra åpen himmel. Jeg stilnet i dens åsyn mens en kråke lettet fra obelisken. Det var som hans litterære kraft ante min tilstedeværelse. Plutselig vandret en kraftig, stubbet gråmåke forbi. Om man la godviljen til lignet den jammen på Ibsen selv. Var det dikteren i reinkarnert form som kom for å besøke sin egen grav? Han inspiserte graven, nikket anerkjennende over hvor ren og fin den var, og stutret videre nedover gravplassen lik Ibsen selv stampet nedover Karl Johan i sine beste dager. Et magisk øyeblikk. read more